Dommedag
er sannhetens time. Det er rettferdighetens sted
Stoler vi på at
den Gud som ser oss også vil oss vel, er ikke dommedag det skrekkscenariet populærkulturen
har gjort det til. Det er heller sannhetens time. Det er rettferdighetens sted.
Antakelig har de færreste av oss rak rygg i en slik stund. Men den ydmykhet som
sannheten om både verden og oss selv skaper i oss, er en god ydmykhet.
I Guds blikk kan
glansbildene vi har brukt til rustning falle av oss, reell skyld kan plasseres,
overtredelser kan tilgis og relasjonene kan heles. Ja, jeg er omgitt av
idioter, men i midten av dem står en av samme slaget. Vi er alle idioter. Men
erkjenner vi det, er det mulig å leve med det – og med hverandre.
I en tid hvor alle
vil vise fram hvem de er og legge skylden på andre, kan dommedag bli et sted
for sannhet og rettferd.
EN GUD SOM SER: Hagar og Ismael, her
malt av Benjamin West (1738-1820), opplevde at det å bli sett av Gud ga sannhet
og rettferd. (Foto: Benjamin West / Wikimedia Commons)
Dette er en kommentar. Den gir
uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Skal vi tro forsidene på tidens populære bøker, er vi alle omgitt av
idioter, psykopater og dysfunksjonelle folk. Ja, ikke bare det, vi får stadig
oppfordringer om å bryte med plagsomme venner, manipulerende kjærester og
emosjonelt umodne foreldre. Hvis noen har gjort oss vondt, har vi det bedre
alene. Hvis du ikke trodde at du hadde blitt utsatt for noe vondt: Let litt
til, så skal du nok finne et traume og sporene etter det.
Det
kjennes så godt å høre at det ikke er min feil, at jeg dypest sett er et såret
barn, at nå er det min tur til å sette mine behov først
Bøker som fornærmer leseren
Hvis du synes alt lukter vondt, kan det hende du har noe råttent i din
egen nese. Dette er ikke et ordtak, men jeg prøver stadig vekk å lansere det
overfor folk jeg snakker med. Og i denne sammenhengen er det helt relevant. Den
svenske forfatteren Liv Strömquist sier det helt presist i sin seneste
bok Orakelet
taler: Hva om du er
idioten?
Ja, hvis coachene, instagram-psykologene og bestselger-forfatterne
virkelig hadde brydd seg om å redusere mengden asosial atferd i samfunnet,
hvorfor får vi bare vite at de andre er dumme? Det logiske
ville jo være å gi råd om hvordan man kan la være å oppføre seg skadelig. Men
ikke mange vil fortelle oss hvordan vi selv kan unngå å være
en dårlig venn, kollega eller ektefelle.
For det er klart: Det er et dårlig salgstriks å lage en bok som
fornærmer leseren, fordi vedkommende, før hun eller han har blitt leseren av
boka, trenger å få lyst til å bli kjøperen av den. Dessuten kjennes det så godt
å høre at det ikke er min feil, at jeg dypest sett er et såret barn, at nå er
det min tur til å sette mine behov først.
Selv om det å påpeke antisosial atferd er in, er det altså ut å gi råd
om prososial atferd. Snarere enn å jobbe med seg selv, skal man avvise andre.
For all del: Det finnes situasjoner der det å bryte med andre er helt på sin plass.
Men å opphøye det til universelt livsråd, er skadelig. I sum ville verden blitt
et bedre sted å leve dersom vi heller enn å være «unapologetically me», som det
heter i tidens melodi, hadde prøvd å justere oss etter de signalene omgivelsene
sender oss.
At vi
synes vi trenger å fortelle om oss selv, er åpenbart. Men trenger verden
egentlig å høre oss fortelle?
Alltid løgn
Men det er altså de andre som er duster. Eventuelt er det, hvis det
finnes bevis for at jeg innimellom ikke oppfører meg helt etter boka, de andre
som har såret meg slik at jeg har blitt skadet. Og samtidig som skyld-anklagene
legges på de andre, slutter jeg-et ikke å fascinere seg selv.
Det å snakke om seg selv har blitt en folkesport. Vi er våre egne
biografer. Om man ikke får eget tv-program eller gir ut en eviglang bokserie om
sitt eget eller slektas navlelo, kan man alltids skape en egen plattform på
sosiale medier, komplett med podkast, netthandel og gråtevideoer når det
passer.
At vi synes vi trenger å fortelle om oss selv, er åpenbart. Men trenger
verden egentlig å høre oss fortelle?
Nei, sier filosofen Slavoj
Zizek. Han mener vi ikke skal lytte til hverandres historier
for å oppnå et bedre samfunn. Hvorfor? Fordi folks fortelling om seg selv
alltid er en løgn. Zizek vet dette fra Freud, som ugjendrivelig har pekt på det
ubevisstes tilstedeværelse i ethvert menneske. Men vi kan også lett få vite det
samme ved enkel observasjon: Det er bare å legge merke til forskjellen mellom
hva vi vet om de menneskene vi kjenner og hvordan de iscenesetter seg på
sosiale medier. Utvalget, forstillelsen, løgnen: Det er der, åpenbart eller
subtilt. Vi velger alle hvordan vi ønsker å bli sett, og vårt idealbilde av oss
selv er ikke identisk med «den vi er».
Nei, ikke heller når vi tror vi er realistiske i selvbedømmingen,
forsøksvis oppriktige, er vi sannferdige. Det ubevisste er nemlig akkurat det:
ubevisst. Åpenhetskultur og bekjennelseslitteratur viser ikke bare fram den
bekjennelsen som er blitt satt i monteren, men også mye av det forfatteren ikke
nevner eller ikke en gang vet om seg selv. Er den som snakker eller skriver en
drittsekk, har den en tendens til å tyte ut gjennom skjøtene, selv om han
trodde han hadde skjult det godt.
Dommedag
er sannhetens time. Det er rettferdighetens sted
En god ydmykhet
Det er fint å få uttrykke seg fritt, men det er noe deilig med liturgi
likevel. Ordene er bestemt av noen andre. Det gjelder også syndsbekjennelsen,
som det er meningen at alle skal si fram i gudstjenesten. Den er ferdig
formulert og dermed må jeg selv si det uten omsvøp: Jeg er en synder. Å, det
gjør vondt, for er jeg virkelig det? Jeg, som har blitt såret? Jeg, som har de
beste intensjoner? Ja. Du også. Også din mor, sjef, barndomsvenn og eksmann,
for all del, men du er på ingen måte unntatt.
Vi er nemlig alle idioten.
Dommedag er et skremmende ord for mange. Jeg ser det ikke helt sånn
lenger. En dom er et utsagn om hvordan tingene er. Det er en sann beskrivelse
av en overtredelse, men en dom kan også være en frikjennelse. Hva er sant om
livet mitt? Hvor var det jeg tråkket feil, og hvor var det andre faktisk gjorde
meg ille?
Midt i livets ras er det ikke nødvendigvis så lett å se seg selv og
sine nærmeste utenfra. Kranglene handler om å fortelle historien på en slik
måte at man selv vinner det moralske overtaket. Hva som faktisk er sant,
forsvinner ut av syne, det viktige er å seire. Men en dag skal vi faktisk stå
ansikt til ansikt med den om hvem Hagar sa: «Du er en gud som ser meg.»
Stoler vi på at den Gud som ser oss også vil oss vel, er ikke dommedag
det skrekkscenariet populærkulturen har gjort det til. Det er heller sannhetens
time. Det er rettferdighetens sted. Antakelig har de færreste av oss rak rygg i
en slik stund. Men den ydmykhet som sannheten om både verden og oss selv skaper
i oss, er en god ydmykhet.
I Guds blikk kan glansbildene vi har brukt til rustning falle av oss,
reell skyld kan plasseres, overtredelser kan tilgis og relasjonene kan heles.
Ja, jeg er omgitt av idioter, men i midten av
dem står en av samme slaget. Vi er alle idioter. Men erkjenner vi det, er det
mulig å leve med det – og med hverandre.
Det er ikke uten grunn at Jesus kalles for den Gode Hyrde, Fåre Hyrde i
Herrens øyne er vi dumme sauer overgitt tilværelsen blant glupende ulver, åndsmakter og krefter Lærdoms vær som Paulus sier
Det er
ikke lett å leve opp til en eller annen standard. I dagens bibeltekst møter vi
en som mener han har alt på det tørre. Han har levd plettfritt, enda så gikk
det ikke. «Hvem kan da bli frelst?» Ikke rart disiplene spurte.
Dette
handler om hvor hjertet vårt har sitt feste. Hvor hjerte vårt har sin skatt.
Ifølge Jesus i Bergprekenen, er det to sider av samme sak: der skatten din er,
der vil også hjertet ditt være. Da Jesus ba denne rike mannen kvitte seg med
hele formuen for å gi det til de fattige, ble det for mye. Og jeg kan tenke:
“Makan, for en egoistisk fyr!” Han hadde jo mer enn nok. Cirka det samme tenker
jeg når verdens rikeste mesker seg med sitt, gjerne på bekostning av andre. Og
jeg tenker: “Makan, for noen egoistiske typer!”
Deretter
sjekker jeg tilbudene på noen nettbutikker, før jeg raskt scroller forbi Jan
Egelands appeller om å gi mer til Flyktninghjelpen, eller overser bønnen fra
fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp....
Og i et
ærlig øyeblikk kan jeg tenke: “Makan, for et egoistisk menneske jeg er!”, i det
jeg hører Jesu ord: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn
i Guds rike!»
I et ærlig øyeblikk kan jeg tenke: Makan, for et egoistisk
menneske jeg er!
Det er
stor forskjell på formuen min og verdens rikeste, likevel har jeg ufattelig mye
i den store sammenhengen. Hvordan forvalter jeg det? Johannes, Jesu venn, spør
i sitt brev om den kan ha Guds kjærlighet i seg, som lukker sitt øye for den
som lider nød.
Nå er
det fastetid. Hva med å reflektere over hvor du har din skatt? I hva er ditt
hjerte forankret? Hvor har du ditt feste?
Teksten
inviterer oss til å forankre hjertet i Guds rikes verdier, i stedet for
Mammons. Det kan gjøre oss friere, både til å hjelpe andre, og til å ikke være
prisgitt verdens varierende verdier.
Så er
det som Jesus vet hvor vanskelig det kan være, ja, han sammenligner det med å
få en kamel igjennom dette nåløyet. Umulig, faktisk. Det eneste som gjør det
mulig er Guds nåde mot oss i Jesus Kristus.
Markus 10,
21-31
Jesus
så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du
eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og
følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for
han eide mye. Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det
blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet
over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det
er ⸆ å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå
gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer
forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og
sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.» Da
tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.» Jesus
svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller
søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for
evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er,
skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser –
og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og
de siste skal bli de første.»
