Det er alvor nå. I år er 8. mai helt annerledes.

| Kommentar

FRIHETEN: På bildet ser vi kong Harald i anledning 75-årsmarkeringen for frigjøringen på Akershus festning 8. mai 2020.Foto: Lise Åserud / NTB

Tarjei GiljeRedaktør

Publisert 07.05.25 - 21:45 Sist oppdatert 08.05.25 - 07:32

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

80-årsdagen for frigjøringen av Norge har dessverre et dystert bakteppe. I hele min barndom og oppvekst var dette en dag vi gledet oss over, men det stakk ikke alltid så dypt. Man gleder seg mindre over noe man tenker at man kan ta for gitt. 

Andre verdenskrig som definerende epoke har vært et hyppig emne for forfattere, men interessen er ikke like stor hos alle. Når kalenderen viser 9. april, har det fra tid til annen tikket inn epost fra lesere som etterlyser stoff om nettopp 9. april 1940. 

Da jeg var ung, snakket vi mye om tidsvitner. Da ungdomsskoleklassen min besøkte blant annet Auschwitz, hadde vi med oss nettopp et tidsvitne, en som hadde opplevd livet i konsentrasjonsleir. 

Men tiden går, og vitnene blir færre. Den opplevde avstanden til det som skjedde, blir større.

Men med det som skjer i Russland har vi blitt minnet om at vår store nabo i øst ikke har tenkt å avfinne seg med den internasjonale plasseringen vår nyere historie har tildelt dem. 

Det som har skjedd i USA de siste månedene har fått mange til å spørre om vi faktisk kan stole på den garantien vi trodde gjorde oss usårbarere. Og ja, mye har forandret seg siden Donald Trump igjen inntok Det hvite hus 20. januar. 

Men det var ikke sånn at alt snudde over natten. Forandringene begynte før Trumps andre periode.

I Harald Stanghelles bok «Kongen forteller» fra 2020, beskriver kong Harald hvordan «usunn nasjonalisme og økende populisme» igjen preger Europa. Det er altså før fullskala-invasjonen i Ukraina og før Donald Trump ble gjenvalgt.

Kongen peker på at antisemittismen blomstrer og at «motsetninger dyrkes». Han er urolig for «populisme og oppsplitting».

Det er sterkt å lese det kongen sier: «Jeg liker ikke det jeg ser. Det må jeg si. Jeg synes vi lever i en skremmende tid. Jeg har syntes det lenge. Jeg synes den ligner mer og mer på mellomkrigstiden.» Det mest optimistiske han får seg til å si er «Jeg liker ikke utviklingen i det hele tatt. Men vi får se hvordan den går.»

I 1995 feiret vi 50-årsdagen for krigens avslutning. På den tiden hadde kong Harald vært regent i bare fire år. Jeg gikk på ungdomsskolen, og husker vi fikk utdelt et hefte hvor kongen var intervjuet. 

Da jeg tre år senere skulle holde 17. mai-tale på min gamle barneskole, var det naturlig å hente frem dette heftet og sitere noe av det kongen sa. Han minnet nemlig om at «vi får ikke, og kan ikke, ta fred og frihet for gitt.»

Utsagnet er ikke oppsiktsvekkende, men det er rart å tenke på hvor annerledes det blir oppfattet nå. Den gangen, seks år etter Berlinmurens fall og fire år etter Sovjetunionens sammenbrudd, var antakelig det vi har lært å kalle den dype freden i nærheten av sitt dypeste. Det var knapt noen trusler å se.

Da blir advarsler mot å ta freden for gitt lett oppfattet som snakk, som unødig bekymring fra godt voksne folk.

Men i løpet av de første månedene i 2025 ble virkelighetsopplevelsen kraftig endret. Den uroen som andre allerede hadde kjent på, traff også flere blant oss.

De ytre realitetene er ikke så forandret, men erkjennelsen av egen sårbarhet er et helt annet sted. For første gang på lenge løfter nordmenn frem sikkerhets- og forsvarspolitikk som det viktigste politikkområdet. Sånn var det ikke i 1995.

Nå er det viktig at vi til høsten velger ledere som er seg sitt ansvar bevisst, som ikke bidrar til steilere fronter og som ikke maler falske fiendebilder fordi det tjener deres politiske interesser. 

Vi trenger ledere som viser evne og vilje til å prioritere, som kan hjelpe oss alle til å innse at det ikke er mulig å gjøre alt vi gjerne vil samtidig.

Men det er noen som har et enda viktigere ansvar enn lederne, og det er du og jeg. Det er vi som i våre daglige liv velger hvilket samfunn vi vil ha. 

Det handler om når vi står opp for det som er sant og rett, og det handler om hvordan vi forholder oss til dem som tenker og tror annerledes enn oss selv. 

På 75-årsdagen for frigjøringen, i 2020, sa pinsepastor David Østby at han håpet vi ville hente frem igjen «de kulturelle og kristne verdiene som er gått tapt etter krigen». I dag kan slike utsagn misforstås som forsøk på proteksjonisme eller som et ønske om eksklusivitet, på å definere noen andre utenfor det gode selskap.

Men det var ikke det Østby mente. For en definerende side ved kristne verdier er at vi skal elske våre fiender.

Det var neppe lett å formidle dette budskapet den første tiden etter 8. mai 1945, når fiendebildet var til overmål tydelig og opplevelsen av å ha vært utsatt for urettferdighet var både dyptfølt og dypt berettiget. Og noen prosesser må ta tid. 

Men det er likevel på dette planet, menneske til menneske, at freden blir tapt eller vunnet.

Støre advarer: – Vi må være forberedt

– Vi må være forberedt på at Norge rammes av mer alvorlige sikkerhetstruende hendelser enn vi har erfart så langt, sier statsminister Jonas Gahr Støre.

Torsdag legger han fram Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi. Budskapet er klart: Verden har blitt farligere og mer uforutsigbar.

– Hver og en av oss må forstå alvoret i situasjonen. Vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Vi må være forberedt på at Norge kan rammes av mer alvorlige sikkerhetstruende hendelser enn vi har erfart så langt, sier Støre.

Strategien legges fram med en rekke kriger og konflikter og økonomisk uro som bakteppet.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) legger torsdag fram Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi. Foto: Terje Pedersen / NTB

– Dette er en strategi som på en tydelig måte definerer hvilke nasjonale sikkerhetsinteresser vi skal fremme og forsvare. Strategien gir oss et klarere bilde av hva som er Norges sikkerhetsinteresser, og sier noe hva vi som samfunn må prioritere for å gjøre Norge tryggere, sier Støre.

Seks punkter

Vi må samle kreftene om det viktigste for å holde Norge sikkert og trygt, er budskapet fra regjeringen.

Seks grunnleggende sikkerhetsinteresser pekes ut i strategien:

· Et fritt og selvstendig Norge

· Et sterkt demokrati

· En åpen og omstillingsdyktig økonomi

· Et trygt og tillitsfullt samfunn

· Et alliert fellesskap og samhold i Europa

· En verden som søker løsninger basert på folkeretten

· I tillegg legger regjeringen fram tre strategiske hovedprioriteringer. Det er å raskt styrke forsvarsevnen, gjøre samfunnet mer motstandsdyktig og å styrke landets økonomiske sikkerhet.

· Dugnad for sikkerhet

· Støre sier strategien danner grunnlaget for de politiske valgene og prioriteringene i landet framover. Den skal legge grunnlag for videre arbeid i departementene.

· – Hele samfunnet må bidra for å beskytte våre grunnleggende sikkerhetsinteresser: Offentlige myndigheter, næringslivet, fagbevegelsen, frivilligheten og hver enkelt av oss. Strategien skal bidra til at vi alle drar i samme retning, sier statsministeren.