Da verden falt helt sammen

BOMBE: Sønnen hans kom hjem fra skolen og sa at noen voksne hadde korrigert ham. Hvorfor? Åtteåringen hadde fortalte at pappa hadde fått sprengt bort beinet.

Kultur

SKADET: Han var på Nato-oppdrag i Afghanistan da bilen hans kjørte på en veibombe. Kjetil Bragstad ble hardt skadet. (Foto: Erlend Berge)

Av Lars Gilberg, journalist og Erlend Berge, fotojournalist

Publisert: 02 april 2025 kl. 09:49Sist oppdatert: 02 april 2025 kl. 15:29

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

8. november 2007: Det er en normal hverdag i Afghanistan. Så normal som den kan være når man er i et land i krig. 20 år gamle Kjetil tjenestegjør i den norske kontingenten, som stiller opp for å hjelpe Nato-allierte USA i jakten på terroristen Osama bin Laden.

Kjetil setter seg inn i en bil sammen med bestevennen Kristoffer for å dra til skytebanen, som ligger sju kilometer fra leiren. Der skal de teste våpen som må skytes inn. Nesten framme runder de en sving – og det er det siste Kjetil husker.

De som kom i bilen bak ham forteller at de hørte et poff og så masse røyk. Når de nærmer seg, ser de at en veibombe har kastet bilen ut i grøfta. Vinduene er sprengt ut. Kristoffer, som satt ved rattet, er drept. Kjetil er hardt skadet og trenger hjelp. Han sendes til Norge for behandling.

– Jeg kom til meg selv på sykehuset. Der hørte jeg at Kris var død. Verden falt helt sammen. Det var så tungt. Alt det andre, mine egne skader, kom helt i bakgrunnen, forteller 38-åringen.

Skarp kritikk

Eks-soldaten er nå ute med boka Såret i strid. Den er en hyllest til bestevennen Kristoffer. Og til verdiene de kjempet for, verdier han i dag mener er på vikende front: Respekt, mot, ærlighet, ansvar og det å aldri gi opp. Boka er en skarp kritikk av hvordan det norske samfunnet tar vare på veteranene.

Kjetil Bragstad er selv generalsekretær i Veteranforbundet. Hinkende på protese tar han Vårt Land med rundt i lokalene ved Akershus festning, der utstyr for kommende turer planlegges.

Han forteller om hvordan det er å restarte livet. Og om situasjoner der han opplever at det å være veteran kan være en uønsket påminnelse for oss som lever langt fra krigen:

– Jeg skulle hente min åtteåring på skolen. Det var godvær og jeg kom i shorts. Da synes det jo at jeg har protese. Dagen etter fortalte sønnen min at han hadde fått spørsmål fra venner om skaden min. Han hadde svart at jeg hadde vært i krig og fått sprengt bort beinet. Da hadde noen voksne korrigert ham. Slikt skulle han ikke si.

– Hva tenkte du da?

– At her er det noen som vil fortrenge virkeligheten. Ofrene noen gjør, er tabu for andre. Jeg sa til sønnen min at han skulle si det som er sant.

Ofrene noen gjør, er tabu for andre

—  Kjetil Bragstad

De var to i bilen. Begge i norsk soldatuniform. I en sving smalt det. Kjetil Bragstad mistet sin beste venn. Og ble hardt skadet selv. Bildet er fra sykehuset i november 2007. (Privat)

Viktigere enn en selv

Den 37 år gamle tobarnsfaren fikk venstre bein amputert over kneet. Høyre bein fikk knusningsbrudd i leggen.

Venstre arm hadde åpent brudd, og albuen ble ødelagt. Bekkenet fikk brist. Begge lungene kollapset. Og venstre øre ble nesten revet av.

Arrene i ansiktet til Kjetil Bragstad synes fortsatt. Veteranen trenger ikke å gå i shorts for å få spørsmål om hva han har vært med på. Og han forteller gjerne.

– Helt fra jeg var ung hadde jeg som mål å bli yrkessoldat. Da jeg fikk tilbud om å tjenestegjøre sammen med min bestevenn Kris, var det lett å takke ja til å dra sammen. Det var et eventyr.

– Hva tenkte du om risikoen?

– Jeg tenkte at hvis ting går gærent, så går det ordentlig gærent. Jeg så for meg at jeg kunne bli drept, men ikke at jeg skulle ende opp skadet. Jeg tror faktisk ikke at det er mulig å ta det inn over seg på forhånd, for da klarer man ikke å være der.

– Døden skremte deg ikke?

– Jeg tenkte på det som en slags æreskodeks. Hvis man har potensial til å bli sterkere, raskere og dyktigere enn mange andre på et felt, så bør man bruke evnene til å forsvare verdier som er viktigere enn en selv. Det var en form for idealisme. Jeg ville bruke talentet mitt. Det handlet ikke om å være heroisk, men om å gjør en god jobb for fellesskapet.

Kjetil Bragstad

· Alder: 37

· Familie: Samboer og to barn

· Bosted: Fredrikstad

· Yrke: Generalsekretær i Veteranforbundet SIOPS (Skadde i internasjonale operasjoner)

· Aktuell: Forfatter av boka Såret i strid, Kagge forlag

«Death is certain; life is not», har Kjetil Bragstad tatovert på underarmen. Han mener det fins verdier som er verdt å dø for. (Erlend Berge)

Gråt mye

Kjetil Bragstad var vant til å være sterk. Før skaden kunne han løpe fra folk selv om han hadde en tung sekk på ryggen. Det er uvant og rart for ham at han nå blir han hengende etter i motbakkene når han går på ski med familien.

– De første årene etter skaden var det mange som spurte meg: Når er du ferdig rehabilitert? Svaret vet jeg nå: Man blir aldri ferdig. Det er så mye følgeskader, tilpasninger og vedlikehold. Jeg kommer aldri tilbake til den gamle normalen. Det er et savn.

– Hvordan har du taklet tapene?

– Jeg brøt sammen og gråt mye i starten. Jeg måtte begynne helt på nytt, ha hjelp til alt. Jeg bare lå der, kunne ikke gå på do alene. Jeg hadde et enormt informasjonsbehov, men alt var usikkert. Ville jeg noen gang få et liv igjen? Ingen kunne svare. Jeg måtte bare ta en dag om gangen, noe som er lett å si, men fryktelig vanskelig å gjøre.

– Ble du bitter?

– Jeg bærer ikke nag til de som la ut veibomben. Hadde jeg vært i deres situasjon hadde jeg kanskje gjort det samme. Don´t hate the player, hate the game, pleier jeg å si. Min frustrasjon retter seg mot den byråkratiske hengemyra i Norge.

Min frustrasjon retter seg mot den byråkratiske hengemyra i Norge

—  Kjetil Bragstad

– Hva mener du med det?

– Det tok åtte år før Statens Pensjonskasse, en offentlig etat, ga meg erstatning etter skaden. De halte ut tiden, prøvde seg med lave beløp, nektet å dekke advokatutgiftene mine. Ja, de brukte hersketeknikker mot meg i en sånn grad at jeg følte jeg var blitt en fiende av det jeg forsvarte. Det var vondt å oppleve. I det minste burde de vise normal folkeskikk mot mennesker som har risikert livet for landet sitt.

Svarer på kritikken

Bente Bøe Christophersen, leder for forsikringsseksjonen i Statens Pensjonskasse (SPK), svarer på kritikken:

– Vi har forståelsen for at historien i boken er forfatterens egen, og at han forteller den slik han opplevde den. Vi har en annen opplevelse av saken og kjenner oss ikke igjen i forfatterens fremstilling.

– Ut over dette ønsker vi ikke å kommentere innholdet i boken. Vi vil presisere at vi ikke har lest Bragstads bok, men kun fått avsnitt der SPK er omtalt til gjennomlesning.

En av sju veteraner sliter med traumer. Kjetil Bragstad brenner for å gi dem hjelp. I Veteranforbundets lokaler planlegger han en utflukt i naturen. (Erlend Berge)

Rød eller blå ledning

Kjetil Bragstad er ikke imponert over hvordan sivilsamfunnet tar imot veteranene:

– En heltemedalje til ti kroner og noen vakre festtaler over kaker og pølser blekner litt når du ikke får behandlingstilbud for skadene dine. En av sju norske veteraner fra Libanon har traumer. En av ti norske soldater fra Afghanistan har psykiske helseplager. Mange har presserende behov og sliter med kortere lunte. Når man da møter en treg forvaltning og saksbehandling, kan det fort bli det en eksplosiv cocktail.

– Føler du deg selv fremmedgjort?

– Ja. Da covidpandemien kom og alle var oppskjørtet over hvor dramatisk det var, lente jeg meg tilbake og tenkte: Dette er nesten som å være tilbake i leir. Jeg har jo et noe annet perspektiv enn folk flest. Noe så hverdagslig som å gå i butikken og velge hva man skal ha til middag, når man er vant til krigens valg – der klippingen av rød eller blå ledning i bomben avgjør om du lever eller dør – det kan kjennes både surrealistisk og ensomt.

– Har du funnet noen ny mening?

– I ti år ledet jeg en organisasjon for amputerte. Nå jobber jeg for krigsveteranene. Det handler om å hjelpe andre. Det brenner jeg for. Og det gir mening.

– Jeg bare lå der, kunne ikke gå på do alene. Jeg hadde et enormt informasjonsbehov, men alt var usikkert. Ville jeg noen gang få et liv igjen? undret Kjetil Bragstad på sykehuset. (Privat)

Tviler på om vi har mentaliteten

Afghanistan-veteranen forteller at han får dårlig samvittighet over at han som enkeltperson ikke gjør mer for å hjelpe dem som nå ofrer livet for å forsvare frihet og demokrati litt lenger øst i Europa:

– Vi har en pågående konvensjonell krig i Europa, bomber faller hver natt ned over byer på vårt kontinent. Med tanke på hva som står på spill, forstår jeg godt at ukrainerne kjemper for livet. Men jeg får veldig vondt av dem. At omverdenen ikke støtter dem mer. Og at amerikanerne har inntatt den posisjonen de gjør. Det skremmer meg.

Jeg tviler på om vi har mentaliteten som trengs for å stå imot en invasjon.

—  Kjetil Bragstad, eks-soldat

– Tror du norsk ungdom er klare til å forsvare Norge om vi må?

– Det har jeg tenkt masse på, men jeg er usikker på svaret. Det er tabubelagt å snakke om det, men jeg tviler på om vi har mentaliteten som trengs for å stå imot en invasjon. Slik var det jo i andre verdenskrig også, de fleste sto og så på, mens Max Manus og et lite mindretall tok opp kampen.

Da vet du at det er alvor

Kjetil Bragstad ber oss tenke over forsvarssjefens mantra – det om at «vi skal være forberedt, men ikke redde». Han dekoder budskapet på en måte som kanskje er ny for folk flest:

– Forsvarssjefens ord betyr det samme som når en lege sier at du ikke må få panikk. Da vet du at det virkelig er alvor. På sanitetskurs lærer man at man må prøve å holde pasienten rolig, selv om han holder på å blø i hjel. Ja, spesielt da.

– Hva er det du egentlig sier?

– At situasjonen er skummel. Vi kan ikke nødvendigvis stole på USA som en del av Nato lenger. Samtidig har vi bygd ned vårt eget forsvar gjennom 40 år. Det får jeg vondt i magen av, fastslår Kjetil Bragstad.