Ettertanke

Barnelærdommen fra Jesaja

ANDAKT: Allerede da jeg sang i barnekor fornemmet jeg skjønnheten og det dype alvoret i Jesajas profeti.

I uke 2 skriver Ragnhild Helena Aadland Høen andakter i Vårt Lands spalte Ettertanke, med utgangspunkt i dagens bibelord fra Bibelselskapet.

Av Ragnhild Helena Aadland Høen

Publisert: 10 januar 2025 kl. 05:30Sist oppdatert: 10 januar 2025 kl. 05:30

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Jeg er overbevist om at noe av den viktigste trosopplæringen foregår gjennom korarbeidet. Den rike arven av kirkemusikk gir ekte trosopplæring – også til de tusener som synger i kor som ikke er kirkekor.

Allerede da jeg sang i barnekoret i Rossabø kirke fornemmet jeg skjønnheten og det dype alvoret i Jesajas profeti om «Herrens lidende tjener» (Jes 53). Flere tiår senere kan jeg fortsatt synge utenat for deg vers 5: «Han ble såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom.» Sannheten i de ordene, og skjønnheten i tonene, smøg seg inn under huden og ble der.

Én av de julesangene som virkelig fascinerte meg da jeg var barn, var «Det hev ei rose sprunge». Ikke fordi jeg forstod den, men fordi jeg ante noe. Noe mektig. Noe vakkert. Ante det som i et speil, i en gåte. «Som fedrane hev sunge: Av Jesse rot ho rann.» Rare, hemmelighetsfulle ord.

«Om denne rosa eine er sagt Jesajas ord. Maria møy, den reine, bar rosa til vår jord. Og Herrens miskunnsmakt det store under gjorde som var i spådom sagt.» Bibelen er full av gåtefulle ord, slik som profetien om Herrens lidende tjener i Jesaja 53, eller Jesajas ord om den rettferdige kongen: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe.» (Jes 11,1) Der har du «Jesse rot» fra julesangen.

Kanskje er korsangere noen av de rikeste menneskene på jorden?

Isai (Jesse) er faren til Kong David. Og hvem er den rette arvingen til Davids trone? Hvem skal komme når bare stubben står igjen av Davids kongedømme? Jesus Kristus, «Davids sønn» (Matt 1,1). Kristus er bare den greske oversettelsen av det hebraiske ordet Messias. Når vi sier «Jesus Kristus», bekjenner vi at han er Messias. Vi proklamerer at han er den frelserkongen som Guds folk har fått profetier om i mange tusen år.

Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT) henger uløselig sammen. «Skriftene vitner om meg», sier Jesus (Joh 5,39). Du kan ikke forstå NT uten GT. Hele historien om Jesus forutsetter den gammeltestamentlige fortellingen. Har du satt deg inn i hvor grundig Jesus oppfyller de over 300 Messias-profetiene fra GT? Jeg kan love deg en overveldende opplevelse, for det er ikke vage spådommer vi snakker om, men profetiske detaljer av en annen verden.

«En liten katolsk bønnebok» lister opp 68 profetier fra GT og deres oppfyllelse i NT. Å se dem samlet gir gåsehud. Det bare åpner seg: Jesus ER virkelig den frelseren som var blitt varslet gjennom århundrer, før han kom julenatt «ved myrke midnattstid». «Me syng i englelag: No er det fødd ein Frelsar, og natti vart til dag.» Når jeg leser i Bibelen, dukker slike sanglinjer opp – for korsangere lærer sangene utenat. «By heart». Dermed bærer vi dem i hjertet resten av livet. Og dermed bærer de sangene oss. Resten av livet, helt inn på sykehjemmet and beyond. Kanskje er korsangere noen av de rikeste menneskene på jorden? «Den som synger, ber dobbelt», sier St. Augustin.

Jeg takker Gud for skjønnheten i musikken, for dem som har gitt sjelen min toner med ord om Gud, og for alle som har ført sangene videre. Hver sang, hvert ord, hvert vitnesbyrd, «alt det som skinner er ledd i en lenke, liv etter liv, ord etter ord» (sitat Anne Grete Preus).

Slik bæres troen gjennom tidene – som en sang som aldri dør ut, men stadig fortsettes av nye stemmer. For det er sant som vi synger: «Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer tonen fra himlen, i sjelens glade pilgrimssang.»

Jesaja 53,1-5

Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for? Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.