Angrepet på Norge: Bildene du aldri har sett før

Det er 85 år siden tyske tropper marsjerte opp Karl Johans gate i Oslo foran øynene på nordmenn i sjokk. Her er bilder fra krigsvåren 1940 slik du aldri har sett dem før.

OVERFALLET: Tyskerne marsjerer inn i Oslo 9. april 1940, og er her kommet fram til Stortinget – forbi en oppfordring om å røyke Blue Master. Orkesteret som skulle spilt for soldatene hadde gått ned med «Blücher». Derfor fikk de bare en taus mottakelse av et sjokkert publikum. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

Dag Rydmark og William Hakvaag, Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

Publisert 09.04.2025 - 07:08 Sist oppdatert 09.04.2025 - 09:15

Angrepet på Norge 9. april 1940 var det første i historien der hær, marine og flyvåpen virket sammen. Nesten hele den tyske marines overflateskip ble tatt i bruk. 

9000 mann skulle overføres med krigsskip og ytterligere 2000 skulle landsettes med fly på Sola og Fornebu.

I de påfølgende dagene skulle lasteskip ankomme med ytterligere 50 000 mann, 15 000 kjøretøyer og mer enn 60 000 tonn med utstyr. 

Planen var dristig og typisk for Hitlers måte å drive krig på. Man gamblet, krysset fingrene og håpet på «forsynets» gunst, for her var det mye som kunne gå galt.

Og galt gikk det flere steder, men ikke galt nok til at vi greide å stanse angrepet. 

TRONDHEIM: Krysseren «Hipper», søsterskip av «Blücher», hadde 800 soldater som ble satt på land i Trondheim. Byen overgav seg uten kamp. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

NARVIK: Den tyske jageren «Wilhelm Heidkamp» setter i land soldater og utstyr tidlig om morgenen 9. april i Narvik. Like før hadde den vært med på å senke panserskipene «Eidsvold» og «Norge». Nesten 300 nordmenn omkom. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

NARVIK HAVN: De to britiske angrepene 10. og 13. april rystet de tyske overfallsmennene. De ti jagerne som havnet på bunnen i Ofoten, utgjorde nesten halvparten av tyskernes krigsflåte, og en invasjon av England ble vanskeliggjort. Krigsmuseet Narvik/Vega forlag

INTET BLIVENDE STED: Kvinne på flukt til fots fra Oslo 10. april 1940. Store folkemengder rømte byen, på alle slags vis. Aftenposten rapporterte at «10 000 dro ut med rutebussen» og «fire døde av sjokk». Oslo museum/Vega forlag

PANIKKDAGEN: I Oslo spredte panikken seg dagen etter invasjonen, da svensk radio meldte om forestående britiske bombeangrep. Alle ville vekk. De heldige hadde bil. Oslo museum/Vega forlag/kolorert av daniel voje

Ignorerte trusselen

Alle regjeringsmedlemmene hadde natten til 9. april, tross de illevarslende signalene som lå i luften, tatt kveld med unntak av utenriksminister Halvdan Koht.

Mens den tyske angrepsstyrken forberedte landgang ved innseilingen til Oslofjorden, sto utenriksminister Koht om kvelden i stortinget og hamret på at hans nøytralitetslinje var det eneste riktige. Koht hadde fått en rekke telegram som varslet om faren som truet, men reagerte ikke.

Tyskerne marsjerer på Karl Johans gate, 9. april 1940. Henriksens og Steen

SKUTT NED: Håkon Kyllingmark var melder, haleskytter og navigatør på en Fokker. Jagerflyene, som tilhørte Nord-Hålogalands Flygeravdeling var i Alta da angrepet på Norge kom. De ble beordret sørover til Bardufoss i hui og hast. Turen nedover ble dramatisk. De ble utsatt for snøstorm og måtte nødlande flere ganger, men kom seg frem. Disse gammelmodige flyene sloss helt til de ble skutt ned eller gikk tapt av andre årsaker. Håkon Kyllingmark og pilot Eggen ble også skutt ned, men overlevde. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

TRUSSEL: Tyskerne satte inn små stridsvogner i kampene på Østlandet. De utgjorde en alvorlig trussel siden Norge ikke hadde våpen til å stanse dem. Motstandsfolk lagde derfor små brannbomber av flasker fylt med bensin som ble forsøkt brukt. I tillegg ble det hugget ned trær som stoppet fremrykningen en tid. Bildet viser en tysk panservogn av type 2 som er forsøkt gjemt innimellom hus på en bondegård under fremrykningen på Østlandet. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

KNIPLINGSDUK SOM KAMUFLASJE: Tyske soldater rykker frem på Østlandet. Tyskerne hadde ikke tenkt på kamuflasje og brukte det de fikk tak på. En av soldatene har her tatt i bruk en kniplingsduk. Den hadde han neppe med seg fra Tyskland. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

SKADET: En norsk Fokker, som har nødlandet ved Storsteinnes i Troms. Ser du godt på bildet, kan du se at haleroret har blitt skadet. Det var også en norsk feltflyplass ved Storsteinnes. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

FREMRAGENDE INNSATS: Skolekompaniet besto av elever fra offisersskolen i Harstad som ble satt inn tidlig i kampene i Nord-Norge. Kompaniet gjorde en fremragende innsats under vanskelige forhold. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

Redningsmann

Da angrepsstyrken nærmet seg Drøbak, ble Tysklands mest moderne krysser, «Blücher», tatt under ild og senket etter ordre fra oberst Birger Eriksen. Oberst Eriksen hadde tatt en rekke telefoner om kvelden 8. april for å få ryggdekning om han åpnet ild, men det var ingen som ville snakke med Eriksen.

At ikke Oslo ble tatt morgentimene 9. april skyldtes handlekraften fra én mann. Det medførte at både regjering, kong Haakon og kronprinsen greide å komme seg unna med et ekstratog satt opp i hui og hast.

Dronning Martha klarte med et nødrop å ta seg til Sverige med barna. Eiendommelig er det at kong Haakons adjutant, Bjart Ording, i sin dagbok noterte at «Kongen hadde det ikke travelt med å reise til Østbanen 9. april 1940.»

Situasjonen var mildt sagt kaotisk. Ikke bare klarte kongefamilien å komme seg unna. Til og med Norges Banks gullbeholdning ble lastet opp på 27 lastebiler, ført ut av Oslo og senere i sikkerhet til England.

De større byene, som Oslo, Bergen, Kristiansand, Stavanger og Trondheim ble tatt i løpet av timer. I nord ble Narvik okkupert, deretter frigjort i slutten av mai, for så å bli gjeninntatt av tyske tropper.

STANSET FREMRYKNING: Norske offiserer nord for Narvik i april 1940. At vi greide å stoppe den tyske fremrykningen 13. april ved Jordbrua er ikke så kjent. Derimot er kampene om Lapphaugen gått inn i historien, da tyskerne ga opp å ta seg videre nordover. Offiseren som sitter helt til høyre er Thor Størmer fra Svolvær. Nestemann er løytnant Nordgård fra Gravdal. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

EN LITEN HVIL: Utslitt norsk soldat fra skolekompaniet våren 1940. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

NØDLANDING: Tyskerne mistet også en hel del fly. Bildet viser en Messerschmitt som har nødlandet. Flyene ble ikke liggende så lenge før mekanikere kom og formelig skrudde flyet i biter og fraktet det bort med hest og slede. Men noen fly lå så vanskelig til at de bare ble liggende, og ligger der den dag i dag på øde plasser hvor det ferdes lite folk. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

OVERTATT: Engelsk ambulanse gjensatt på Evenskjer sommeren 1940, og tatt i bruk av tyskerne. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

TATT: Tyske fanger i Harstad venter på transport til fangeleir. Flere av fangene fra Luftwaffe ble senere sendt med det digre fangeskipet «Orama» som skulle til England. Men skipet ble senket utenfor kysten av Nord-Norge, og man greide ikke å få låst ut de tyske fangene. Samtlige 43 offiserer skal ha mistet livet. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

I BRANN: Oljetankene til Nemak (Shell) i Svolvær blir bombet 7. juni 1940. En tysk firemotors FW 200 Condor sto for angrepet. Mange i Svolvær hadde flyktet fra byen i frykt for å dele skjebne med Bodø, som hadde blitt utslettet 27. mai. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

Harde kamper

De gamle panserskipene våre, «Norge» og «Eidsvold», ble senket inne i Narvik havn. 286 norske sjøfolk mistet livet. Nord for Oslo kom det til harde kamper flere steder. Det ble drevet oppholdende strid. Men selv om tyskerne ble stanset gang på gang, måtte norske soldater stadig trekke seg nordover.

Regjeringen hadde sendt ut ordre om skriftlig mobilisering, noe som gikk tregt. Til slutt var det bare Nord-Norge som holdt stand. Her sloss nordmenn sammen med franske, polske og britiske styrker under vanskelige forhold med snøslaps og råtten snø i to måneder.

I fjellheimen inn mot svenskegrensen sloss nordmenn mot kamptrente tyske alpejegerne og mannskaper fra de senkede tyske skipene som ble satt inn i kampene, og presset inntrengerne helt opp mot grensen til Sverige.

TRANSPORTFLY: Et Focke Wulff Condor transportfly fotografert over Narvik. Sammen med de mindre Ju 52-maskinene holdt Condor-flyene åpen en spinkel luftbro med forsyninger fra Tyskland til Dietls beleirede garnison i malmbyen. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

FLEISCHERS GUTTER: Den norske hæren i nord, under general Carl Gustav Fleischers stødige kommando, gjorde en bemerkelsesverdig innsats mot Hitlers elitesoldater, hvorav storparten var bergjegere fra Tyrol i Østerrike. Blant annet var tyskerne nærmest skrekkslagne over nordmennenes eminente skyteferdigheter. Norges forsvarsmuseum/Vega forlag/KOLORERT AV MYSTICAL GARDEN DESIGN AB

IKKE NOE IGJEN: Om morgenen 8. juni, dagen etter det tyske bombeangrepet på oljetankene til Shell, kom den norske vaktbåten «Ranen» inn og skjøt i brann alt som tyskerne ikke hadde truffet dagen før, blant annet anlegget til Mil Benzin (BP). Norge hadde kapitulert og det skulle ikke være noe igjen til tyskerne. Midt i det hele gikk vaktbåten «Nordkapp» til angrep på «Ranen» – som de trodde var tysk. De ble liggende og skyte på hverandre i 45 minutter før de forsto at de var på samme parti. «Ranen» fikk kreket seg over til England, mens «Nordkapp» gikk til Tromsø. Norges forsvarsmuseum/Vega forlag

GENERAL: Eduard Dietl var sjef for de tyske styrkene ved Narvik under felttoget i 1940. Det er ikke godt å si hva han ler av, men han er blitt beskrevet som en folkelig leder. Dietl døde i en flystyrt i Østerrike i 1944. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

ETTERLATT: Fransk panservogn på Ankenes i Ofoten. De franske alpejegerne og de hevnlystne polakkene utmerket seg i kampene om Narvik, mens de britiske soldatene på land utmerket seg mest med mangel på samarbeidsvilje og evne til å ta seg frem i snø. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

SISTE HVILESTED: Dimitterte norske soldater viser de 34 falne fra Trønderbataljonen i Gratangen den siste ære. Trondheim byarkiv/Vega forlag/ KOLORERT AV MYSTICAL GARDEN DESIGN AB

Nær total seier

Det var spørsmål om timer før generaloberst Dietl, som ledet de tyske styrkene i Nord-Norge, måtte kapitulere eller ta seg over til Sverige. Like før det siste avgjørende slaget skulle settes inn, fikk de allierte troppene ordre om å trekke seg ut for å bli satt inn i forsvaret av Frankrike.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

De norske styrkene stod alene tilbake og måtte vifte med det hvite flagget. Soldatene som deltok i kampene ved frontavsnittet ved Narvik kom aldri over at vi kapitulerte like før en total seier ville vært et faktum. 

Den 7. juni dro kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen med krysseren «Devonshire» til England. 8. juni opphørte ildgivningen. og den 10. juni kapitulerte vi. Norge var okkupert av Hitlers Tyskland.

ØDELEGGELSER: Et norsk hjem sprengt av grunnmuren. Ukjent/William Hakvaag/Lofoten Krigsminnemuseum

SEIER: Hakekorsflagget heises på Fagernesfjellet i Narvik, 1940. Bundesarchiv/Vega forlag/KOLORERT AV MYSTICAL GARDEN DESIGN AB

kong haakon angrepet på norge andre verdenskrig tysk okkupasjon reportasje 9. april 1940

Del på Facebook

 Pluss

«Jeg trodde Auschwitz var et helvete på jord og at ingenting kunne bli verre. Jeg tok feil»

85 år sidan krigsutbrotet:

På flukt mot vest med Gestapo i hælane

«LYGREFJORD»: Skippar Jens Lønøy førte skuta over Nordsjøen i ly av nattas mørke, mellom lyskastarar som sveipa over himmelen og miner som flaut i sjøen. Foto: Foto utlånt av familien.

Lyskjegler sveipte over himmelen då kutteren «Lygrefjord» rømde mot vest

Då krigen kom til Noreg 9. april 1940, var det mange som kom i konflikt med okkupasjonsmakta. Ute ved kysten gjekk det fleire fluktruter over Nordsjøen til England. Nordsjøfarten er kjent, men det fins enno historiar som ikkje har vorte fortalt. Historia om kutteren «Lygrefjord» si flukt då Stein-organisasjonen vart rulla opp hausten 1941, er no komen ut i bokform. «Lygrefjord» kom seg unna i siste liten. Men kor nær Gestapo var, fekk dei først veta lenge etter krigen.

Hans Lauvik

Forfattar

Publisert: 09.04.2025 kl 06:00

·

KRIGSHISTORIE FRÅ ØYGARDEN:

Omkring klokka ti om føremiddagen, onsdag 27. august 1941, banka det på døra heime hos dåverande lensmann i tidlegare Fjell kommune, Lars Johannesson Apelthun, på Fjell gard på Sotra vestom Bergen.

AVSATT AV NAZISTANE: Lensmann Lars Johannesson Apelthun (1878–1953) var den første lensmannen som blei avsett av nazistane. Foto: Bilete utlånt av familien.

Tenestejenta opna døra og stod andlet til andlet med to mann frå Gestapo, det tyske statspolitiet. Dei spurde etter sonen i huset, 18 år gamle Fridtjof.

Tenestejenta svara at han ikkje var heime og at ho ikkje visste kor han var. Då ville dei snakka med mora og faren, men tenestejenta svara som sant var, at heller ikkje dei var heime, og at ho heller ikkje visste kor dei var.

På flukt til England

Lensmannen og kona var blitt vekte om natta av John Johannesen, som arbeidde hos dei. Han hadde fortalt at Fridtjof no var på flukt til England.

John hadde sett at Fridtjof og fleire andre gjekk vestover gjennom utmarka om kvelden. Seinare hadde han sykla ut til Halsvarden på vestsida av Sotra, og høyrt at «Lygrefjord» gjekk på vest, for han kjende båten på «klangen». Så hadde han lagt to og to saman.

I SISTE LITEN: Lensmannen sin son, Johannes Fridtjof Apelthun (1922–2012), rømde natta før Gestapo kom for å hente han. Foto: Bilete utlånt av familien.

Foreldra til Fridtjof visste ingenting om flukta før dette. Dei forstod at noko no kom til å skje, og fann det difor tryggast å forlata huset tidleg same morgon.

Bakgrunnen

Fridtjof Apelthun har fortalt om bakgrunnen for det som hende:

– Eg gjekk på middelskulen (seinare realskulen) då krigen kom til Noreg. Skulen heldt på den tida til i kjellaren i skulehuset på Fjell gard. Styrar for skulen var Per Lie, som tyskarane seinare innsette som lensmann i Fjell. Han var også lærar ved skulen, saman med soknepresten i Fjell, Ingolf Boge, og kona til presten, Edith Boge, fødd Møllerup. Boge vart seinare (1943) arrestert og send til Tyskland, der han døydde.

– Både Per og kona hans, Rakel Lie, var nazisympatisørar, og vi hadde mange politiske diskusjonar med Per i klassen. Vi elevane var djupt usamde med han. Skulen vart stengd den 9. april, men seinare starta opp att. Eg gjekk ikkje tilbake til skulen. I staden vart eg bilmekanikarlærling hos Knutsen og Træen i Bergen.

SENDT TIL TYSKLAND: Sokneprest i Fjell, Ingolf Boge, vart arrestert og sendt til Tyskland, der han døydde i fangenskap. Foto: Bilete frå Fjell kyrkje.

På Fjell gard og i området utover mot bygda Møvika var mange av dei litt eldre, vaksne karane med i Stein-organisasjonen. Dei var rekrutterte av lensmannsfullmektig Leif Eikeland, som var å rekna som lokal leiar i organisasjonen.

– Vi var for unge til å vera med der. Eit populært symbol på motstanden mot tyskarane var V-teiknet for Victory med kongemonogrammet H7 inni. H7 stod sjølvsagt for kong Haakon 7. Ungdommane malte dette symbolet mellom anna på fjellknausar langs vegen og utanpå butikken til Rakel Lie. Ho dreiv butikk på Fjell gard. Fridtjof meinte at dei også viste det til Per Lie.

Til forhøyr

– I august 1941 vart mange av oss yngre karane forhøyrde, heldt Fridtjof fram.

– Eg vart forhøyrd på Hordaland politikammer av statspolitimannen og nazisten Johan Bjørgan. Det var han som seinare utgav seg for ettersøkt rømling i Telavåg og avslørte det som skjedde der.

SENDT TIL TYSKLAND: Lensmannsfullmektig Leif Eikeland var leiar for Stein-organisasjonen på Sotra. Foto: Bileteigar: Bodil Solsvik.

– Skuldinga gjekk ut på at eg, som reiste til byen kvar veke, var bindeledd mellom motstandsfolk på Sotra og i Bergen. Dette var ikkje sant. Eg stod på mitt, og Bjørgan måtte til slutt skriva at «Tiltalte sier seg å være helt uskyldig i denne saken.» Det skreiv eg under på.

– Forhøyret skremde meg. Eg slutta i lærlingjobben, for eg frykta å bli arrestert i byen, og eg tenkte stadig på korleis eg kunne rømma landet.

Skulekameraten til Fridtjof, Jakob Karlsen Fjell (1922–2018), vart forhøyrd på lensmannskontoret av to mann frå Statspolitiet. Jakob har fortalt:

– Dei spurde og grov om kva vi dreiv med om kveldane. Vi hadde mellom anna skrive på stabbesteinar at «Vegen til helvete går gjennom NS.» Dei forstod nok at vi var syndarane, men hadde ingen bevis.

PÅ GESTAPO SI LISTE: Skulekameraten Jakob Karlsen Fjell (1922–2018) stod også på Gestapo si liste. Foto: Bilete utlånt av Jakob Karlsen Fjell i 2012.

Massiv motstand

Fritjof trudde at grunnen til forhøyra var den massive nazi-motstanden i Fjell, ikkje minst på Fjell gard. Nazisten Bjørgan budde mykje i Djupedalen på Kolltveit om somrane og var i utgangspunktet godt likt som menneske.

– Men han «romsterte» omkring og følgde med på det som skjedde, og han hadde mykje kontakt med Rakel Lie, sa Fridtjof og heldt fram:

– Då eg vart forhøyrt, presiserte Bjørgan at det var han sjølv og Rakel Lie som hadde meldt inn saka. Dette tyder på at Per Lie hadde reservert seg mot å få ansvar for dette.

– Per var kameratsleg mot oss tidlegare elevar, og det hende til og med at han forsvarte oss. I eitt tilfelle vart det funne ein tyskfientleg tekst, skriven på tysk. Nokon meinte dette måtte vera skrive av tidlegare elevar ved middelskulen, for der lærte dei tysk. Men Per Lie hevda då at ingen av desse elevane var så gode i tysk at dei kunne ha forfatta dette.

TILSETT AV NAZISTANE: Lærar Per Lie vart tilsett som ny lensmann. Foto: Utsnitt av eit foto frå 1938. Bileteigar: Øygarden kommune.

«Det foregår noko her ute»

Måndag 25. august, nokre dagar etter at Fridtjof vart forhøyrd, fekk lensmann Apelthun ei dyster melding hos Gunvor Garmann Johannesen, som styrte telegrafstasjonen på Fjell gard. Ho opplyste at Per Lie hadde ringt til Gestapo og sagt at «det foregår noko her ute». Gunvor hadde sniklytta på samtalen. Fridtjof har forklart:

– Far informerte oss om dette då vi sat ved middagsbordet same dagen. Eg forstod straks at no brann det under føtene våre. Vi var jo i søkjelyset frå før. Eg kontakta dei andre ungdommane i gjengen vår for å drøfta situasjonen. Vi vart samde om at vi måtte snakka med folk i Stein-organisasjonen, og vi gjekk til Nils Ulveset og Leiv Eliassen Fjeld, som begge var med i denne organisasjonen.

Leiv og Nils sykla då ut til Møvika og snakka med motstandsmannen og agenten Nils Thorsen, som var maskinist på kutteren «Lygrefjord» og medeigar i skuta. Båten låg i Møvika, men skipper og hovudeigar, Jens Lønøy, var heime i Løno, øya som ligg lengst vest i havet.

VELØYNA: «Lygrefjord» på sin faste plass ved Veløyna utanfor Møvika. Skroget var blankt/olja fram til 1960/61, då det vart måla blått. Folket i Løno var glade i blåfarge, som dei brukte mykje, – «løneblå». Foto: Bileteigar: Steinar Lønøy.

Dei to syklistane kom tilbake med klar melding: «Lygrefjord» går frå Møvika i morgon klokka 22.00, via Løno til Shetland. Leiv skulle sjølv vera med på turen.

Opne fluktvegar

Stein-organisasjonen prøvde alltid å ha fluktvegar opne i fall nokon av medlemmene fekk Gestapo etter seg. «Lygrefjord» var ein slik fluktveg.

– Leif Eikeland hadde avtale med Jens Lønøy (1904–1972) og Nils Thorsen (1912–1980) om at dei skulle vera parate. Utan denne avtalen hadde ikkje dette gått bra, meinte Fridtjof.

SKIPPAR: Jens Lønøy (1904–1972) i styrehuset på «Lygrefjord». Foto: Bilete utlånt av Steinar Lønøy.

Lønøy hadde to brør som reiste til Shetland med «Lygrefjord». Han trudde at Nils Thorsen eller andre straks må ha reist til Løno og varsla Jens Lønøy, for seinare på dagen hadde Jens eit møte i Løno med folk som kanskje skulle vera med derifrå. Dagen etter, same dag som dei skulle gå, reiste Jens og Thomas Lønøy til Bergen og henta folk som no kunne vera i fare. Dei køyrde rundt med to bilar. Informasjonsbitar frå fleire informantar tyder på at det var Hermann Fjell frå Fjell gard og Leif Larsen frå Kolltveit som køyrde rundt i byen med kvar sin drosje. Dei var til dømes på Nesttun og henta sjukepleiar Agnes Lokøen. Ho hadde vakse opp i Løno og var no engasjert i illegalt arbeid.

Leif Larsen reiste sjølv til Shetland med «Sjøglimt» den 30. oktober, med Jakob Syltøy som skipper. Thomas Lønøy reiste med «Lygrefjord».

– Vi fekk beskjed om at det ikkje måtte koma for mange til kaien i Møvika, for ei samanstimling av folk kunne verka mistenkjeleg, sa Fridtjof.

– Eg og mange andre gjekk difor gjennom utmarka til Skålvik. Der hadde Karl Fjeld ein motorbåt, for han jobba på Lysverket, som det då heitte, i Skålvik.

– For ikkje å vekkja for mykje oppsikt, gjekk dei ulike vegar gjennom utmarka i fleire flokkar, fortalde Jakob Fjell, som var med på turen.

Sjølv måtte Jakob ta livet av hunden sin før dei fór, dette for å unngå at hunden skulle kunna brukast til å spora dei opp. Båten til Karl vart heilt full av folk, som gøymde seg under ein presenning. Karl skyssa dei til Løno og vart sjølv med til Shetland.

Stoppa ein angivar

Jens Lønøy kom til Løno med «Lygrefjord» og dei rømlingane som var gått om bord i Møvika. Han skunda seg rundt på husa i Løno og sa frå om at dei som skulle vera med, måtte koma med ein gong, for no var tyskarane i hælane på dei.

Jens var sterkt i tvil om han skulle ta med kona og dei to sønene sine, men til slutt kom han i hui og hast med familien. I mellomtida hadde «Lygrefjord» fjæra på grunn. Jens var ikkje blid, og det gjekk ut over Nils Thorsen.

Det blir fortalt om ein kar som ville melda frå til tyskarane at «Lygrefjord» skulle rømma.

Dette var medan båten framleis låg i Løno. Mannen var alt komen i båt og skulle reisa innover for å varsle, men han vart overtalt til å snu. Jens Lønøy sa seinare at han vurderte å slå mannen i svime, kasta han i rommet og ta han med dersom han ikkje gav seg.

Dei som kjende viljestyrken til Jens, tvilar ikkje på at han ville gått beinhardt til verks om det hadde vorte nødvendig, særleg i ei så livsviktig sak.

10 timars forsprang

«Lygrefjord» kom seg av garde frå Løno omkring midnatt, natta mellom tysdag 26. og onsdag 27. august 1941, med 34 personar om bord. Rømlingane låg då om lag ti timar føre Gestapo.

Jakob Fjell syntest det var nifst då dei gjekk ut frå Løno:

– Lyskjegler frå lyskastarar på Herdla flyplass sveipte heile tida over himmelen og skapte uhyggestemning, men lyset nådde ikkje ned på sjøen. Seinare fekk vi vita at den tyske vaktbåten som patruljerte området, var til reparasjon på dette tidspunktet. Båten som skulle vikariera, låg eit stykke frå byen, kanskje på Herdla. Også han hadde problem, og maskinisten trong ein del til motoren. Den måtte dei få frå Bergen. Firmaet som skaffa delar, sende feil del utover. Dette var truleg gjort med vilje. Dermed tok det tid før båten var klar, og dette kan ha berga oss, sa Jakob.

Overfarten

Fridtjof har fortalt:

– Det blåste litt i starten, men på resten av turen hadde vi svartestille. I sekstida om morgonen kunne vi framleis sjå dei norske fjella. Det eg var mest redd for, var tyske Dornier bombefly som patruljerte langs kysten. Dei gjekk nord om morgonen og sør att om kvelden. Vi fekk seinare høyra at det flyet som patruljerte her, hadde senka eit fartøy nord på Ålesundskanten denne dagen. Men vi såg ingen fly.

På baugen låg det heile tida to mann og speida etter miner. I det fine veret var det heldigvis lett å sjå minene. Utpå dagen passerte vi ni hornminer, tre av dei var lenkja saman.

– Elles hugsar eg særleg kona og ungane til Jens. Dei sat godt innpakka i dyner på lukekarmen. Det var nok nervepirrande timar også for dei.

Shetland

«Lygrefjord» skulle til Lerwic, Shetland, men hamna for langt nord på kysten. Det var natt då dei fann innløpet til Lerwick, som var beskytta av eit minebelte, sa Jakob. Etter det Jakob var blitt fortalt, kom «Lygrefjord» farleg nær minene, men fekk etter kvart hjelp til å koma seg trygt inn på reia ved Lerwick. Der ankra dei opp for natta og åt opp resten av maten sin.

NORDSJØFARTØY: Måleri av H31F «Lygrefjord». Utsnitt av det norske flagget på sidene viser at måleriet truleg vart til under krigen, då slik merking var vanleg. Av boka «Båtar i Fjell» (redaktør Tore Turøy 2012) går det mellom anna fram at «Lygrefjord» vart bygd i Ølve i Hardanger i 1919. Båten vart seinare ombygd og fekk ny motor fleire gonger. Då han gjekk til Shetland i august 1941, var han 54 fot lang og hadde ein motor på 40 hestekrefter (Union). Etter ei ombygging i England i 1943 var lengda 68 fot. Han fekk då ny motor, ein Laval på 50 hestekrefter. Foto: Måleri utlånt av Asbjørn Lønøy.

Rømlingane vart dei første dagane behandla nærmast som fangar, fortalde Jakob. Fridtjof hugsa at dei vart kroppsvisiterte og måtte levera frå seg alle eigneluter for kontroll. Men allereie første døgnet vart dei sende vidare til Skottland med prisemannskap om bord saman med fleire andre norske båtar. Deretter gjekk turen med tog til London. Etter grundige avhøyr der i fire dagar, vart dei sette fri.

Gestapos gisselplan

Det skulle visa seg at fire av ungdommane frå Fjell gard hadde fleire grunnar for å rømma landet enn dei var klar over då dei fór. Særleg galdt dette Fridtjof Apelthun. Årsaka var at faren, lensmann Lars Apelthun, var ei hard nøtt å knekkja for tyskarane og dei norske hjelparane deira.

Han nekta å følgja opp dei forordningane okkupasjonsmakta kom med. Mellom anna vart han pålagd å føra eit eige register over fiskebåtane i Fjell. Dette nekta lensmannen. Han sa at det ikkje var hans oppgåve, og at han var tilsett i den norske stat.

Lensmannen i nabokommunen Askøy ringde og sa at han hadde fått i oppdrag å arrestera Apelthun, og etter forslag frå sistnemnde møttest dei to lensmennene på Sukkerhusbryggen i Bergen. Turen gjekk til Gestapohuset i Veiten. Lensmann Apelthun vart forhøyrd, men sett fri att. Han stod fast på prinsippa sine.

Tyskarane bestemte seg då for å ta Fridtjof og tre andre ungdomar på Fjell gard som gislar. Dei tre andre var Reidar Fjeld, Jakob Karlsen Fjell og Sverre N. Fjell. Mest truleg ville alle fire ha blitt arresterte og torturerte til lensmannen bøygde av, men alle fire var reist med «Lygrefjord» i siste liten.

Telefon frå Elverum

Familien til Fridtjof fekk vita om denne gisselplanen kort tid etterpå. Fridtjof hadde ei tante, Marie Vikør, som budde i Elverum der ho var Røde Kors-sjukepleiar. Ho hadde ei venninne som var gift med ein nazist, og han hadde fortalt om ein lensmann som var så strid bortpå Vestlandet, men at dei skulle ta sonen til fange for å tvinga faren til å samarbeide.

Tanta fekk vita dette av venninna og forstod kven lensmannen var. Ho kunne difor varsla familien. Ifølgje Jakob Fjell vart det seinare funne fram til sakspapir som stadfesta det tanta hadde fortalt. – Det var sonen til lensmannen tyskarane var ute etter, men for å «maskera» dette, måtte dei ta fleire, forklarte Jakob.

– Gestapo var hos sokneprest Boge og fekk kopi av dåpsattestane til oss fire, noko som viser at dei hadde planar for oss. Boge fortalde dette til lensmann Apelthun, og lensmannen sa då at det var på høg tid vi kom oss ut av landet. Tyskarane fekk greie på at Boge hadde «sladra». Eg er redd for at dette i alle fall var ein av grunnane til at han vart arrestert.

Avsett

Den 6. november 1941 vart lensmann Apelthun avsett.

– Han var den første lensmannen i landet som vart avsett under krigen, og dette var han stolt av, sa Fridtjof.

Per Lie vart oppnemnd til ny lensmann i Fjell. Men han fall etter kvart i unåde hos gestaposjefen i Bergen, hevda Jakob Fjell, og Per vart oppsagd som lensmann den 1. oktober 1943. Dette kom som ein reaksjon på at han hadde drukke seg godt full på rutebåten på ein tur til Bergen og deretter trua ein kar med pistol på gata (Fjell bygde-bok, band VII). Per var blitt påspandert spriten om bord på båten, og Jakob meinte at dette var ei felle som var lagd for han for å få eit påskot for å seia han opp.

Stein-organisasjonen

For lensmannsfullmektig Leif Eikeland venta ein tung skjebne. Stein-organisasjonen vart opprulla ved ein operasjon som tok til 2. oktober 1941, etter at ein infiltratør hadde avslørt organisasjonen. Eikeland vart arrestert den 6. oktober og utsett for hard tortur. Han røpte ingenting, men var redd han kom til å gje etter. Difor prøvde han å ta sitt eige liv, men vart oppdaga av tyske vakter før det var for seint. Han var blitt så skamslått under forhøyra at tyskarane hadde sendt han på sjukehus, og ifølgje Fridtjof Apelthun var det der sjølvmordsforsøket fann stad.

Fridtjof kunne fortelja mange detaljar om det som skjedde. Frå sjukehuset greidde Eikeland å smugla ut ei åtvaring til medlemmer av Stein-organisasjonen i Fjell. Mange rømde difor til Shetland med «Sjøglimt» den 30. oktober. Andre var reist før, ein del av dei med «Lygrefjord». Mange vart truleg spart for arrestasjon, tortur, konsentrasjonsleir og kanskje død – fordi Leif Eikeland heldt tett og fekk sendt den nemnde åtvaringa.

Eikeland vart send til Tyskland i 1942 og seinare dømd til åtte års tukthus. Han var innom ulike fengsel før han til slutt hamna i konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen. – Ein gong var han så svak og utmatta at han segna om og vart kasta i ein haug med folk som var døde eller på dødens rand, fortalde Jakob. Johannes Nordland frå nabobygda Brattholmen, som også var fange der, drog Eikeland ut av haugen og fekk liv i han att. Eikeland var veldig takknemleg for dette, og som seinare lensmann lova han at han aldri skulle arrestera Johannes, same kva gale han skulle finna på. Eikeland var lensmann i Fjell frå 1946 til 1967.

Krigsinnsats

Dei som drog over Nordsjøen med «Lygrefjord» og andre båtar, gjorde på ulike måtar ein viktig krigsinnsats vidare, somme på land, andre ute i direkte kamphandlingar. Dette kan ein lesa om i «Bygdesoga for Fjell» (1970), «Krigen i Fjell» av Olav Kobbeltveit (1995) og Fjell bygdebok, band VII (2020).

Fridtjof Apelthun, til dømes, gjekk inn i flyvåpenet og tenestegjorde først som bakkemannskap på flyplassen ved Reykjavik. I samband med sjukdom vart han så send til Skottland, der han oppheldt seg eit halvt år. Deretter var han eit halvt års tid i teneste ved Felleskommandoen i London, før han utdanna seg som flymotormekanikar hos Royal Air Force.

Då Fridtjof vart uteksaminert i 1943, var han mellom dei 12 beste av 170 mann. Han arbeidde seinare som leiande flymekanikar på Shetland i halvtanna år.

Jakob Karlsen Fjell gjekk rekruttskule i hæren i Skottland. Seinare vart han utdanna og jobba som radiotelegrafist. Etter vidare utdanning fekk han i 1943 skipsradiosertifikat, 2. klasse. Han fekk også opplæring som fallskjermhoppar. Jakob tenestegjorde ulike stader i Skottland.

Skipper Jens Lønøy arbeidde ved ein slipp i Buckie i Skottland. «Lygrefjord» vart utleigd, fekk våpen om bord og vart mellom anna brukt som vaktfartøy langs den engelske kysten. I 1943 vart båten tilslutta den såkalla Shetlandsavdelinga, som eigentleg var ein norsk MTB-flotilje med base i Lerwick.

I boka «Krigsår – Liv og lagnad i Sogn og Fjordane 1940 – 1945» skriv Hans H. Steinsund at «Lygrefjord» ein gong vart stygt ramponert ved eit tysk angrep i Den engelske kanalen.

Det var truleg eit flyangrep. Skipper var Karl Lambrechts frå Solund. Etterpå gjekk båten til Buckie for reparasjon ved verkstaden og slippen, der Jens Lønøy arbeidde. Medan han låg der, kom sjølvaste kong Haakon 7. med følgje om bord og inspiserte skadane.

KONGEN: Kong Haakon 7. med følgje inspiserer skadar på «Lygrefjord» etter at skuta vart utsett for eit tysk angrep. Heilt til venstre Jens Lønøy, nummer fire frå venstre er Hermann Lønøy, bror til Jens. Biletet er tatt i Buckie, Skottland, der båten vart reparert. Foto: Bilete utlånt av Steinar Lønøy.

«Lygrefjord» gjorde også fleire turar til norskekysten. Oppdraga galdt mellom anna transport av agentar og utstyr. Vinteren 1941/42, til dømes, hadde skuta ein dramatisk tur til Nord-Noreg, der dei landsette tidlegare nemnde Nils Thorsen frå Møvika med radiosendar. Skipper var Alf Haakon Stenmo frå Søgne.

«Lygrefjord» sin krigsinnsats er omhandla i fleire bøker om krigen. Turen til Nord-Noreg kan ein lesa om i Arnfinn Haga: «Natt på norskekysten» (1979) og i Rørholt/Thorsen «Usynlige soldater: Nordmenn i Secret Service forteller» (1990).

BOK: Artikkelen er henta med velvilje frå Hans Lauviks bok «Det skjedde på vestsida. Sterke historier frå Øygarden». Foto: Lauvik forlag.

Informantar/kjelder: Fridtjof Apelthun, Jakob Karlsen Fjell, Hans Lønøy, Olav Kobbeltveit: «Krigen i Fjell» (1995), «Bygdesoga for Fjell» (1970), bygdebokforfattar Halvor Skurtveit.