1700 år er gått siden kristendommen for alvor tok form

| Meninger

KIRKEMØTE: Levningene av det klassiske teateret i NikeaFoto: Wikimedia Commons

David Andersen-EikeriHøyskolelektor og studieleder ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT)

Publisert 09.06.25 - 16:00 Sist oppdatert 09.06.25 - 18:37

Del på Facebook Del på Twitter Del på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Nå er det 1700 år siden det avgjørende kirkemøtet i Nikea startet i år 325, og en ny besnærende lære om Jesus måtte avvises.

Minst 250 biskoper og viktige kirkeledere fra ulike deler av datidens «verden» Romerriket ble brakt med keiserlig transport til kirkemøtet i byen Nikea, ikke veldig langt fra Istanbul i dagens Tyrkia. Flere av disse lederne bar synlige merker og arr på sine kropper fra tortur som de så vidt hadde overlevd under de grusomme forfølgelsene bare 12-20 år tidligere hvor de romerske keiserne Diokletian og Galerius på systematisk vis prøvde å utrydde og bli kvitt den kristne kirke. Det måtte være en forunderlig opplevelse for mange av disse hvordan tidene og situasjonen nå plutselig hadde forandret seg.

Det finnes mange ville spekulasjoner om dette kirkemøtet, men vi har faktisk veldig god oversikt over diskusjonene som fant sted, blant annet fordi 2 av delegatene og deltagere skrev lengre brev og referater fra møtene og sendte dem hjem til sine hjemmenigheter. Både den unge diakonen Athanasius, som kort tid senere ville bli en av de viktigste kristne lederne, og kirkehistorikeren Eusebius som også var biskop i Cesarea gjorde dette.

En ny lære om Jesus 

I årene 318 og framover mot 325 begynte den dyktige presten og predikanten Arius å spre en besnærende intellektuell og annerledes lære om hvem Jesus Kristus er i de østlige delene av Romerriket, spesielt i Aleksandria og Egypt. Mye hørtes veldig likt ut med klassisk kristen lære, samtidig virket læren mer spiselig for datidens kulturelle tenkning noe som ga den god resonans hos mange, spesielt også i de høyere samfunnslag.

Arius hadde reagert mot og gått kraftig i rette med sin egen biskop, Aleksander av Aleksandria, da han i en preken understreket enheten mellom Faderen og Sønnen og at Jesus Kristus var like evig som Faderen.

En stor intellektuell utfordring i samtiden var den kristne læren om inkarnasjon, at Gud faktisk hadde blitt menneske gjennom Jesus Kristus. Hvordan kunne den evige Gud bli kjøtt og blod (sarx på gresk), og bli en del av en fysiske og skitne skapte verden. Dette var en umulighet i den greske filosofi som rådet og i datidens populære religiøse strømninger utenfor den kristne kirke (som gnostisismen).

Arius kom med en genial intellektuell mellomløsning. Den kristne lære om inkarnasjon kunne beholdes. Kristus (eller Ordet, logos på gresk, som vi leser om i Johannes 1,1 og 1,14) eksisterte med Gud i himmelen før han ble født på jorden. Ja, Kristus hadde til og med deltatt med Gud ved skapelsen av jorden. Dette hørtes jo veldig teologisk korrekt ut, men så kom det et «men»… og et veldig viktig «men» med store konsekvenser for hva den kristne tro handler om.

Arius fortsatte med å si og lære om Kristus at «det var en gang han ikke var», og «før han var, var han ikke». Altså at Jesus Kristus ikke har eksistert med Gud fra evighet av, men at han har blitt til eller skapt på et tidspunkt eller før selve tiden.

Arius fornekter dermed Kristi evighet, og dermed også hans guddommelighet. Kristus er ikke like guddommelig som Faderen, og dermed også en del av den skapte verden. Det endrer selve kjernen i hva den kristne tro handler om. Da er det heller ikke Gud selv som har blitt menneske og født på jorden, men Guds ypperste skapning, det mest høytstående englevesen. Dette kunne mye lettere aksepteres av samtidens kultur og tenkning.

Arius ble utvist fra kirken i Aleksandria av biskop Aleksander og hans lederråd av lokale prester, men Arius hadde flere støttespillere, inkludert biskoper, som tok ham under sine vinger og gav ham en plattform. Arius vant mange tilhengere til sin lære, og diskusjonen raste.

Keiseren prøver å harmonisere

Keiser Konstantin, som nylig hadde kommet til makten og som over natten hadde avsluttet forfølgelsene av de kristne, fikk høre om diskusjonen. Han var etter all sannsynlighet en genuin troende, men samtidig veldig opptatt av at kirken skulle bli en samlende faktor for Romerriket, og ikke bli splittet i ulike fraksjoner.

Han sendte brev til de ulike partene og formante dem om ikke å stride over filosofiske uvesentligheter som lå langt over den menneskelige kompetanse å bedømme. Spørsmålene som var stilt burde ikke vært reist, og svarene som hadde blitt gitt, burde ikke være gitt. I stedet burde de to sidene i den teologiske debatten lære seg å leve sammen i harmoni.

Ikke ulikt hvordan det i dag også forsøkes å glattes over forskjeller i enkelte spørsmål (f. eks Bibelens lære om ekteskapet mellom mann og kvinne).

Konstantin hadde tydeligvis ikke forstått alvoret i dette spørsmålet som angrep selve kjernen av den kristne tro.

Hans forsøk på å megle nådde ikke fram og Konstantin sender deretter sin egen hoffbiskop, Hosius, for å megle. Men Hosius, når han forstår hva spørsmålet faktisk dreier seg om, tar deretter raskt side med Aleksander mot Arius sin lære.

Kirkemøtet i Nikea blir deretter sammenkalt i år 325. Det sentrale temaet på kirkemøtet i Nikea, som måtte drøftes og avgjøres, handler om hvem Jesus Kristus er. Er Jesus Kristus evig Gud, like evig som Faderen, eller er Jesus Kristus skapt som Guds ypperste vesen.

En bekjennelse av Jesus Kristus som guddommelig

Ville spekulasjoner og konspirasjoner hevder mye rart uten rot i fakta om dette kirkemøtet. Boken Da Vinci koden og andre har f. eks hevdet at det ble bestemt hvilke bøker som skulle være med i Det nye testamentet – men dette var ikke et tema. NT’s skrifter hadde allerede i praksis vært i bruk i flere hundre år allerede. Argumentene som ble brukt, faktisk fra begge sider, hadde sin basis i Bibelens NT’s skrifter. Bibeltroskapen var altså selve fundamentet for diskusjonen.

Temaet var Jesu guddommelighet, og det store antall biskoper som ikke hadde tatt stilling til saken ennå fordi de ikke hadde blitt innsatt i spørsmålet tok raskt side mot Arius sin lære.

En bekjennelse ble formulert, som bekjenner og proklamerer at Jesus Kristus er fullt ut guddommelig og evig, som Faderen – Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud av samme vesen og natur som Faderen. Dermed avvises Arius sin lære.

Bekjennelsen er utgangspunktet for den Nikenske trosbekjennelsen som noen tiår senere skulle få et litt større og mer utvidet punkt om Den Hellige Ånd og Åndens guddommelighet, og som tilsluttes av alle kristne kirker og trossamfunn, fra katolikker, ortodokse, protestanter – både lutheranere, metodister, baptister og pinsekarismatiske trossamfunn.

Athanasius oppsummerer etter Nikea at praksisen i den kristne kirke hvor vi døper i Jesu navn, og ber bønner direkte til Jesus er rett og god. Vi kan også med frimodighet håpe på frelse og forløsning i Kristus - noe vi ikke kunne gjøre eller håpe på dersom Jesus ikke er fullt ut guddommelig slik Arius lærte.

La oss fortsette i fotsporene til disse tidlige kirkefedrenes tydelighet og troskap til Skriften og læren.

Bekjennelsen

Nikea-bekjennelsen slik den ble formulert i 325 (Oversettelse fra Oskar Skarsaune, Troens ord, 1997):

Vi tror på en Gud, Fader, Allhersker, Skaper av alt synlig og usynlig

Og på en Herre, Jesus Kristus Guds Sønn, født som enbåren av Faderen, det vil si: av Faderens vesen, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, Ved ham [Sønnen] er alt blitt til, både i himmelen og det på jorden, han som for vår, menneskenes, og vår frelses skyld, kom ned og ble inkarnert, ble menneske, led og oppstod på den tredje dag, for opp til himmelen, kommer for å dømme levende og døde.

Og på Den Hellige Ånd.

nikea arius athanasius konstantin korsets seier kirkemøte